Johan Borgen ble født i Oslo, norsk forfatter, journalist og litteraturkritiker, gift med Annemarta Borgen. Han var var med på å starte Folketeatret, og var med i ledelsen av Studioteatret og en av grunnleggerne av forlaget Falken i 1946. I årene mellom 1947 og 1959 arbeidet han dessuten mye som sceneinstruktør i Norge så vel som utenlands.

Gjennom hele sitt liv var Borgen levende opptatt av sin samtid, noe som også kommer til uttrykk i alle de artikler, essayer, kåserier o.l. han gav ut: mot rasisme, krig og våpenopprustning, atombomben. Han var fast medarbeider i Aktuell og Orientering, og var kronikør og medarbeider i en rekke utenlandske aviser og tidsskrifter. Mange av hans radiokåserier er kommet i bokform; viktigst her er kanskje erindringene om egen barndom i Barndommens rike (1965). Borgen var redaktør av det litterære tidsskriftet Vinduet 1954–60. Som litteraturkritiker er hans styrke den impresjonistisk levende stil, kombinert med en var sans for stemninger (Borgen om bøker, 1977). Borgen var medlem av Norsk språknemnd 1963–65. Kunstnerlønn fra 1958. Dobloug-prisen 1965; Nordisk Råds litteraturpris 1967. Hans bøker er oversatt til mer enn 30 språk.