Av Hanne Holm-Johnsen, Preus museum

Mon tro hva kvinnen hadde sagt om hun visste at man hundre år etter fotografiet ble tatt fremdeles var opptatt av henne? At en liten eske glassnegativer funnet på en låve skulle oppfriske historien om et menneske som var aktiv i sin samtid? Og ikke bare det, gjøre fotografiene av henne til ikoner for en ny diskurs om kjønn og identitet i dagens samfunn.

Foto:Preus museum

Omkring 1900 sto fotografen og kvinnesakskvinnen Marie Høeg (1866-1949) i Berg & Høegs fotoatelier i Storgaten i Horten foran sitt eget kamera. Bak kamera sto sikkert Bolette Berg (1872-1944) – kompanjongen. Andre fotografier forteller at dette ikke var eneste gangen hun lekte seg foran kamera (1). Noen ganger var også venner med. Til daglig levde venninnene av å fotografere portretter blant annet. Marie kom fra Langesund og Bolette fra Nannestad, men de hadde møtt hverandre i Finland og kom til Horten sammen i 1895. De fortsatte å leve og arbeide sammen til sin død.

Fotografiet er ikke noe stort kunstverk. Det viser en kvinne i full figur iført strikket undertøy og bare ben. Hun står bredbent med hendene i siden midt i bildet. Hun har kortklipt hår og et skøyeraktig smil rett i kamera. Tryggheten og situasjonen levner ingen tvil hos meg om at det er Bolette som står bak kamera. Det lille inntrykket vi får av rommet forteller oss at dette var et enkelt fotostudio med mønstret linoleumsgulv. Bakteppet, som også kan ses på flere av Berg & Høegs visittkort portretter av Hortens beboere, er en type som var populært på denne tiden og forekommer hos andre fotografer. Fotografiet i seg selv forteller ikke noe annet enn at vi her har en vever skøyeraktig kvinne som ikke tar seg selv høytidelig. Det er helt annerledes enn de alvorlige og oppdressede portrettene vi vanligvis ser i slike studiointeriører. Så er da dette fotografiet ikke beregnet for offentligheten. Dette er produsert i en privat opptakssituasjon som kan minne om barns forkledningsleker. Vi finner flere slike grensesprengende venninne- og selvportretter i Europa og Amerika omkring 1900. De korresponderer med kampen for kvinners rett til å definere sin egen identitet og for fulle borgerrettigheter. Derfor et dette lille fotografiet en del av en internasjonal historie som har betydning og gjenkjennelse for alle kvinner – også i dag.

Foto: Preus museum

Mitt første møte med bildet var i 1996 da jeg søkte på jobb ved det nyopprettede Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum. Utstillingen av Berg & Høegs fotografier fokuserte på Marie og markerte Horten Diskusjonsforenings 100 års jubileum som hun hadde bidratt til å opprette (2). I katalogen som fulgte utstillingen fortalte Aslaug Moksnes om Marie Høeg som kvinneaktivist og organisator og Leif Preus satte innsiktsfullt to personligheter og hendelser fra 1896 opp mot hverandre: Marie Høeg og kvinnesaken og Fridtjof Nansen og polferden:

Polarportrett. Foto: Preus museum

Nansens ferd tok tre år. Kvinnesaksbevegelsens ferd har vart i godt over hundre, og har ennå ikke nådd målet. Men når Norge i dag er et internasjonalt forbilde for kvinners plass i samfunnet – når får man f.eks. en kvinnelig president i USA? – kan det være en følge av at en liten fotografdame i Horten og noen få andre kvinner i landet mot slutten av forrige århundre startet en ferd for menneskerettighet, likhet og rettferdighet, og som tålte uvær og motgang og åndelig overvintring med en utholdenhet som ikke ligger tilbake for noen heltedåd (3).

Foto: Preus museum

Portrettene av Marie og historien om henne vandret videre til Telemark og Østfold året etter. Utstillingen fikk mye presse og interesse fra forskjellig hold. Til all forundring fra bl.a. Blikk og Løvetann, begge tidsskrifter for og om det å være homofil og lesbisk. Fotografiene som viste Maries utfordring av kjønnsidentitet og partnernes lange forhold, uten at vi vet detaljert om det, hadde vekket nye gruppers interesse og gjenkjennelse. Grupper som fremdeles kjempet for likeverd og retten til å definere seg selv. 1999 sendte museet dette og andre portretter til utstillingen Tre sätt at se ved Nordiska Museet i Stockholm. Og i 2003 var portrettene med på Women Photographers – European Experience på Hasselblad Center i Göteborg. Nesten 16.000 mennesker så fotografiene av Marie og vennene i Horten i løpet av tre måneder. Slik har nye grupper møtt hennes portretter og nye innsiktsfulle tekster er blitt forfattet rundt et tema dagens samfunn er opptatt av og som sikkert var, om ikke fremmed så i alle fall privat, for Maries samtid (4).

Dette lille fotografiet er i dag ikke bare blitt del av en internasjonal kvinnehistorie, men en norsk og internasjonal fotohistorie og diskurs om kjønnsidentitet. Det lille fotografiet har altså sprengkraft i seg til å være mange ting for mange mennesker. Det har skapt seg en egen historie, løsrevet fra Maries. Hvis motivet bærer kimen av en fjern virkelighet i seg, så er det likeså viktig at det skaper nye møter hele tiden og dermed en ny virkelighet – fotografiets egen.

1. Berg & Høeg hadde fotoatelier i Torvgaten 9 til 1899. Folketellingen av 1900 plasserer de to fotografene som driver egen forretning i Storgaden 79 (Vaaningshus med forretningslokale). Hvor bildet er tatt er altså avhengig av tidspunktet, men at det er i deres atelier er sikkert.
2. Konstituert møte 4. mars 1896 for Den selskabelige Diskusjonsforening.
3. Marie Høeg – kvinneaktivist, organisator og fotograf, Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum 1996
4. Anna Lindsten: Marie Høeg, pionjär i 1890-talets Norge, uppsats i Fotografins historia, Konstfack, Stockholm 2000-01; Sølvi Bennett Moen: Berg og Høeg. Iscenesettelse og lek med kjønnsidentitet i norsk fotografi omkring 1900, hovedoppgave i kunsthistorie 2002 ved UiO; Lena Johannesson og Gunilla Knape (red): Women Photographers – European Experience, Göteborg 2003 og Anja Peterson: På visit i verkligheten. Fotografi och kön i slutet av 1800-talet, Stockholm 2007 (doktorgrad)

Les mer om Marie Høeg her.

Fotografiene presenteres i samarbeid med Preus museum.
Preus museum er det nasjonale museet for fotografi. Museet ble opprettet i 1995, da Staten kjøpte samlingene til det private Preus Fotomuseum.